VIDEOBIBLIOTEK

Egne holdninger i møte med andre sin seksualitet er tema for min lille refleksjon her. Vi skal starte med fire punkter om seksualiteten og det gode liv.

 

Det første er en antagelse. Det gode liv forutsetter gode seksuelle erfaringer, men de som har dårlige erfaringer skammer seg. Det er en erfaring som jeg tror vi som har jobba med seksualiteten har gjort at det er mange som er opptatt av gode seksuelle erfaringer, men å snakke om seksuelle erfaringer som ikke er innafor det er skambelagt.

 

Og så et paradoks: Alle er opptatt av seksualitetens betydning, men ingen snakker om sine egne seksuelle erfaringer. Og spørsmålet blir jo da hvordan kan seksualiteten være viktig og betydningsfull hvis vi ikke deler erfaringer. Mat snakker vi om, vi deler oppskrifter, vi deler erfaringer, seksualitet er like viktig som mat, nesten i hvert fall, kanskje enda mer, men å snakke om våre seksuelle erfaringer kjennes intimt og ubekvemt ut.

 

Og så en påstand: Det er i dag et større behov for hjelp til etisk og moralsk refleksjon enn til konkret seksualveiledning. Litt satt på spissen, for det er ikke helt sant, behovet for seksualveiledning er definitivt til stede, problemet er bare det at når vi snakker med unge mennesker, så vil de ikke først og fremst ha veiledning om hvordan de skal gjøre dette eller dette, ja i mange situasjoner vil de det, naturligvis, men de vil også snakke om hvordan skal de forholde seg til ulike situasjoner – hva er allright, hva er ikke allright. Hvordan skal vi være seksuelt aktive på en måte som gir oss noe, som gir partneren noe, og som gjør at seksualiteten blir en god opplevelse.

Det er mange diskurser og mange forestillinger om seksualiteten. Unge mennesker stilles ovenfor mange krav, og det å ha et trygt og godt forum å snakke om seksualitet der de kan reflektere over, ikke bare riktig og galt, men hva som er godt og hva som er dårlig, er viktig.

​

Til tross for tilsynelatende stor åpenhet er seksualiteten fremdeles tabubelagt. Det er min fjerde påstand. Det er stor åpenhet i dagens samfunn, og mange snakker om det og alle media fokuserer på det. Og det finnes ingen aviser med respekt for seg selv som ikke har en side eller tre om hvordan bli en god elsker, hvordan få mest mulig ut av seksualiteten. Men når vi kommer ned til det private, når vi beveger oss vekk fra de store offentlige flatene, og inn på de intime erfaringene, så er likevel tabuene til stede i veldig stor grad.

 

Egne holdninger i møte med andre sin seksualitet. Ja, hvis vi skal forstå våre egne holdninger i møte med andre sin seksualitet. Vi som har seksualiteten som fag og profesjon og som hele tiden jobber med andres seksualitet, vi må vite noe om oss selv og våre egne erfaringer. Hva er viktigst? En ting som er viktig er i hvert fall barndoms- og oppvekstmiljø. Familiens normer er viktigere enn samfunnets. Og hvorfor starter jeg med normer? Jo, fordi at normene de preger oss, de setter sitt avtrykk på oss, og vi gjør ingen ting uten at det er i samsvar med en eller annen norm, en eller annen forestilling om hva vi bør eller hva vi ikke bør. Og der vi henter våre grunnleggende normer det er i den primære familien der vi vokser opp. Unge mennesker gjør opprør mot familiens normer, men bare på overflaten, for de ligger der som en undertekst og preger deres liv og deres prioriteringer og deres måte å tenke og føle på. Så normene som formidles, sagt eller usagt, i den primære familien, har en avgjørende betydning. Vi ser også at personer som begår grenseoverskridende, skadelig seksuell adferd, de kommer gjerne fra – eller ikke alltid, men ganske mange ganger – så kommer de fra familier med det vi kunne kalle forskjøvet normforståelse. Det vil si at de kommer fra familier som tenker annerledes, eller som har andre toleransegrenser for hva som er allright eller ikke. De kan tolerere grenseoverskridende seksuell adferd til en viss grad, og til dels i ganske stor grad, og de som vokser opp i sånne familier de føler at det er urettferdig at de blir for eksempel straffa for seksuelle handlinger som de kanskje selv har blitt utsatt for av sine nærmeste familiemedlemmer i oppveksten. Rollefordeling og plass i søskenflokken har også en ganske stor betydning for hvordan man oppstår, oppfatter og praktiserer normer blant annet som har med seksualitet å gjøre. Fire søsken som har vokst opp i samme familie har vanligvis fire barndomsfortellinger. Fra de store krav som stilles til den eldste, til den adskillig større grad av frihet som den yngste får, og til de som er midt imellom og som kanskje er i klemme mellom både det ene og det andre. Ikke sånn at det finnes noen veldig klare årsak-virknings mekanismer, men hvordan man har lært å samspille med søsken i hierarkiet i familien får også en betydning for hvordan praktiserer normer og hvordan man forstår seksualiteten. Det forsømte barnet, det barnet som ikke blir sett, er kanskje det barnet som ha vært i størst klemme, som ikke har fått respons, som lengter etter å få reaksjoner etter den ene eller annen type, og som føler seg alene og ikke sett. En klok gammel helsesykepleier som jeg kjenner hadde en refleksjon en gang om barn som hadde et umettelig behov for oppmerksomhet, og hun sa: «Det er noen som aldri får nok saft oppi glasset sitt». Det synes jeg var en glimrende påstand. Det er noen som har et så stort underskudd av oppmerksomhet, av respons, at hvor mye de enn får så blir det aldri nok, de blir krevende som samlivspartnere, de blir krevende som seksualpartnere, de blir krevende som arbeidskamerater, de drar med seg en bagasje som preger dem.

 

Og da er vi kommet over til det neste spørsmålet i forlengelsen av dette. Hva har vi med oss i bagasjen? Jo, jeg har allerede vært inne på noe av det. Vi har med oss familiehistorien. Familiehistorien og måten vi har agert for å håndtere de utfordringene som livet i en familie skaper for oss. Vi har også med oss i bagasjen skolens verdiformidling. Og skolen er en viktig arena for formidling av verdier og holdninger. Gode skoler skaper elever som har åpne holdninger og nysgjerrighet mot verden. Autoritære og dårlige skoler de skaper elever som må sloss for sine rettigheter, eller som ikke ser sine medmennesker. Skolen har en avgjørende betydning. Venner og oppvekstmiljø betyr veldig mye oss. Samfunnet, ja, de fleste av oss vi agerer omtrent innenfor rammene av de normene samfunnet åpner opp og gir mulighet til. Og så har vi alle med oss idealet om den lykkelige barndom. Det å ha hatt en barndom som ikke var lykkelig, det er skambelagt og det er smertefullt. Derfor så vil barn stort sett aldri innrømme at de har vokst opp i en familie med dårlige foreldre. Det er verre enn verst. En lykkelig barndom er den historien som de fleste ønsker å fortelle om sin barndom. Jeg hadde det bra som barn. Mor og far var gode mennesker. Og fremdeles er det ulike krav og ulike normer for gutter og jenter. Så hva vi har internalisert og gjort til vårt eget, det avhenger blant annet av hvilken kjønnskategori vi har vært innrullert i.

 

Sex i dag. Hvordan forstås sex i dag? Det skal jeg hoppe veldig fort over, men si bare noen enkle ting om det at det er en del av hvordan samfunnet forstår seksualiteten. Den seksuelle frigjøringen er den store rammen og den brede historien som har fulgt alle som har vokst opp etter 1960-tallet. Men den seksuelle frigjøringen som den seksuelle revolusjon gav åpning for i 1963-64, den har også en annen side. Den tror jeg vi kan kalle den heteroseksuelle normativitet. Hva betyr det? Jo, jo det betyr, vi skal være heteroseksuelle, alle normer er formulert med utgangspunkt i hvite middelklassemennesker i vesten sin forståelse av seksualiteten. Og så finnes det jo veldig mange andre seksuelle variasjoner av seksualiteten enn den heteroseksuelle hvite praksisen, vi har homoseksuelle, vi har skeive, vi har transpersoner, vi har alle de her forskjellige variasjonene som likevel fremdeles ikke er helt stuerene når alt kommer til alt. Og så er det en til som preger denne forståelsen av seksualitet som vårt samfunn på den ene siden: Sex er det beste som finnes, på den andre siden, sex er det farligste som finnes. Den gamle moralismen om sex og syndighet er erstattet av den nye moralismen, sex og farlighet, frykten for seksuelle overgrep, advarslene til alle unge mennesker, pass opp for dem som begår overgrep, forsøkene på å oppdra barn til å bli sterke og modige og si nei. Som om det går an å se nei for et lite barn til en voksen person. Eller som om det gir stor mening å snakke om seksualitetens farlighet, kanskje vi heller skulle snakke om menneskelighet å det å kunne gjøre valg, og det å kunne få støtte fra et fellesskap. Det bringer oss over på et annet viktig tema. Kjenn deg selv, har jeg kalt det. Det er viktig at vi som jobber med andre menneskers seksualitet kjenner oss selv og våre egne motiver. Det er viktig derfor at vi kjenner våre begrensninger om hva vi kan gi hjelp til og hva vi ikke kan gi hjelp til. Og enda mer, at vi har jobba med vår seksuelle historie. Ja, for vi har alle en seksuell historie. Den starter tidlig i livet, det følger oss hele livet så lenge vi finnes her, men å utforske og snakke om vår seksuelle historie er veldig viktig fordi det kan hjelpe oss til å forstå hvor butter det hen, hvor er mine bugs, hvor er mine negative holdninger, hva er mine positive holdninger, hvorfor tenker jeg og føler jeg som jeg gjør. Ved å utforske vår seksuelle historie så kan vi finne utav det.

 

Skadelig seksuell adferd. Det er en utfordring for alle som jobber med terapi, og hjelp til barn og unge og voksne som sliter med sin seksualitet adferd og som har begått grenseoverskridende seksuell adferd og seksuelle handlinger. Skadelig seksuell adferd er en utfordring for oss på den måten at det støter an mot den forestillingen om seksualiteten som godt, som noe som skal utveksles mellom mennesker som har et positivt forhold til hverandre. Det å ha empati og sympati med en person som har brutt de grunnleggende normer for god seksuell adferd det kan være vanskelig. Hvordan skal vi klare å bygge empati? Ja, det er ikke sikkert det kommer av seg sjøl, vi må gå noen runder med oss selv. Vi må utforske vår egen seksuelle historie, sånn at vi kan finne ut av hvor er våre egne dårlige erfaringer hen. På hvilken måte har de dårlige erfaringene ført til at vi har problemer med å nærme oss andre med lignende erfaringer. Hvordan kan vi forstå, integrere og akseptere det vi selv har vært eksponert for og opplevd, sånn at vi på den måten kan gå inn i andres. Hadde vi en trygg og god oppvekst? Har vi vært utsatt for overgrep? Har vi et komplisert forhold til sex? Det er det vi må utforske og klargjøre i møte med andres seksualitet.

 

Og så mitt siste punkt, som handler om terapi, normer og verdier. For det å være terapeut, er på mange måter det å være en etisk veileder. Seksualiteten den handler om godt og bra, rett og galt, men den handler i stor grad om hvordan skal vi manøvrere og forvalte vår seksualitet innenfor rammen av de normer som gjør at andre aksepterer vår adferd og at vi bli sett på som gode og aktverdige mennesker. En terapeut, en som skal jobbe med andre menneskers seksualitet, må lære seg til å jobbe med forståelsen av adferd i et større perspektiv, må ha en åpenhet i forhold til ulike måter å forstå ting på og ha en bevissthet om at nei, vi skal ikke fortelle folk hva de skal gjøre, men vi skal hjelpe folk til å utforske sine erfaringer sånn at de finner fram til gode måter å agere på, finne fram til en god måte å forvalte sin seksualitet på. Så det å være en etisk veileder alle terapeuter er, enten de liker det eller ikke, er å være en medvandrer, en utforsker, en som kan være med på den lange veien for å finne ut av hvorfor er ditt liv blitt sånn som det er blitt, og hvordan kan du gjøre med det det er blitt, og hva slags valg tror du du har mulighet for å gjøre i framtida. Sykdomsforståelse og verdisyn henger sammen. Hva du betrakter som normalt og unormalt, hva du betrakter som sykt og friskt i seksuell adferd, det handler om våre grunnleggende verdier om vår moral og vår måte å forstå verden på. Vi må ha innsikt i disse spørsmålene for å kunne være gode veiledere, gode terapeuter og gode medvandrere.

 

Og så må vi også ha en bevissthet om den forbildefunksjonen vi har. 50-60-70 år gamle mennesker som skal veilede unge mennesker, er de forbilder for unge mennesker? Ja, faktisk så er de det. Til tross for den store generasjonskløften og det store aldersspennet og den store avstanden som er i alder, så er de faktisk forbilder. Men gode forbilder blir de i det øyeblikket de tar den andres perspektiv, forsøker å sette seg inn i den andres måte å forstå verden på, og være en del av en samtale omkring de utfordringer det byr på å være et ungt menneske fremover i livet i dag. Det siste jeg skal si noe om er terapeutens makt. Det å jobbe med menneskers såre og vanskelige livserfaringer det er å være i en maktposisjon. Og ingen ting er farligere enn å misbruke makt. For det første fordi vi da gjør noe som kan få fatale konsekvenser for andre, men for det andre fordi makt er noe som skal forvaltes og ikke brukes for å erfare sin egen betydning. Vi må være bevisste om den makt vi har som rådgivere, veiledere og samtalepartnere sånn at vi bruker den til å oppmuntre og styrke den makt og de krefter de har som vi snakker med.