top of page

På denne siden finner du alle videoer som hører til denne veilederen.

Videoforedrag

  • Knut Hermstad snakker om egne holdninger og verdier i møte med andre sin seksualitet. Foredraget er transkribert.

  • Bente Vikran Ingebretsen snakker om det å snakke med ungdom om seksualitet. Bruk av ord og begreper. Foredraget er transkribert.

 

Videointervju

  • Tone B. Aanderaa snakker om kjønnsroller og ungdoms forventninger til seksualitet. Om betydningen av kommunikasjon og grenser. Intervjuet er tekstet.

  • Tore Follestad snakker om å være bevisst egne holdninger og stereotypier i møte med ungdom. Om å være en trygg fagperson. Intervjuet er tekstet.

  • Morten Jensås Lundgren snakker om når ungdom har gått langt over grensen. Hvordan er det da å være en god hjelper? Intervjuet er tekstet.

  • Margrete Wiede Aasland snakker om å snakke med ungdom som har utøvd skadelig seksuell atferd, og kanskje ikke skjønner det selv. Bruk av ord og begreper. Intervjuet er tekstet.

  • Margrete Wiede Aasland snakker om porno til glede og besvær. Intervjuet er tekstet.

VIDEOBIBLIOTEK

Knut Hermstad

Egne holdninger i møte med andre sin seksualitet er tema for min lille refleksjon her. Vi skal starte med fire punkter om seksualiteten og det gode liv.

 

Det første er en antagelse. Det gode liv forutsetter gode seksuelle erfaringer, men de som har dårlige erfaringer skammer seg. Det er en erfaring som jeg tror vi som har jobba med seksualiteten har gjort at det er mange som er opptatt av gode seksuelle erfaringer, men å snakke om seksuelle erfaringer som ikke er innafor det er skambelagt.

 

Og så et paradoks: Alle er opptatt av seksualitetens betydning, men ingen snakker om sine egne seksuelle erfaringer. Og spørsmålet blir jo da hvordan kan seksualiteten være viktig og betydningsfull hvis vi ikke deler erfaringer. Mat snakker vi om, vi deler oppskrifter, vi deler erfaringer, seksualitet er like viktig som mat, nesten i hvert fall, kanskje enda mer, men å snakke om våre seksuelle erfaringer kjennes intimt og ubekvemt ut.

 

Og så en påstand: Det er i dag et større behov for hjelp til etisk og moralsk refleksjon enn til konkret seksualveiledning. Litt satt på spissen, for det er ikke helt sant, behovet for seksualveiledning er definitivt til stede, problemet er bare det at når vi snakker med unge mennesker, så vil de ikke først og fremst ha veiledning om hvordan de skal gjøre dette eller dette, ja i mange situasjoner vil de det, naturligvis, men de vil også snakke om hvordan skal de forholde seg til ulike situasjoner – hva er allright, hva er ikke allright. Hvordan skal vi være seksuelt aktive på en måte som gir oss noe, som gir partneren noe, og som gjør at seksualiteten blir en god opplevelse.

Det er mange diskurser og mange forestillinger om seksualiteten. Unge mennesker stilles ovenfor mange krav, og det å ha et trygt og godt forum å snakke om seksualitet der de kan reflektere over, ikke bare riktig og galt, men hva som er godt og hva som er dårlig, er viktig.

Til tross for tilsynelatende stor åpenhet er seksualiteten fremdeles tabubelagt. Det er min fjerde påstand. Det er stor åpenhet i dagens samfunn, og mange snakker om det og alle media fokuserer på det. Og det finnes ingen aviser med respekt for seg selv som ikke har en side eller tre om hvordan bli en god elsker, hvordan få mest mulig ut av seksualiteten. Men når vi kommer ned til det private, når vi beveger oss vekk fra de store offentlige flatene, og inn på de intime erfaringene, så er likevel tabuene til stede i veldig stor grad.

 

Egne holdninger i møte med andre sin seksualitet. Ja, hvis vi skal forstå våre egne holdninger i møte med andre sin seksualitet. Vi som har seksualiteten som fag og profesjon og som hele tiden jobber med andres seksualitet, vi må vite noe om oss selv og våre egne erfaringer. Hva er viktigst? En ting som er viktig er i hvert fall barndoms- og oppvekstmiljø. Familiens normer er viktigere enn samfunnets. Og hvorfor starter jeg med normer? Jo, fordi at normene de preger oss, de setter sitt avtrykk på oss, og vi gjør ingen ting uten at det er i samsvar med en eller annen norm, en eller annen forestilling om hva vi bør eller hva vi ikke bør. Og der vi henter våre grunnleggende normer det er i den primære familien der vi vokser opp. Unge mennesker gjør opprør mot familiens normer, men bare på overflaten, for de ligger der som en undertekst og preger deres liv og deres prioriteringer og deres måte å tenke og føle på. Så normene som formidles, sagt eller usagt, i den primære familien, har en avgjørende betydning. Vi ser også at personer som begår grenseoverskridende, skadelig seksuell adferd, de kommer gjerne fra – eller ikke alltid, men ganske mange ganger – så kommer de fra familier med det vi kunne kalle forskjøvet normforståelse. Det vil si at de kommer fra familier som tenker annerledes, eller som har andre toleransegrenser for hva som er allright eller ikke. De kan tolerere grenseoverskridende seksuell adferd til en viss grad, og til dels i ganske stor grad, og de som vokser opp i sånne familier de føler at det er urettferdig at de blir for eksempel straffa for seksuelle handlinger som de kanskje selv har blitt utsatt for av sine nærmeste familiemedlemmer i oppveksten. Rollefordeling og plass i søskenflokken har også en ganske stor betydning for hvordan man oppstår, oppfatter og praktiserer normer blant annet som har med seksualitet å gjøre. Fire søsken som har vokst opp i samme familie har vanligvis fire barndomsfortellinger. Fra de store krav som stilles til den eldste, til den adskillig større grad av frihet som den yngste får, og til de som er midt imellom og som kanskje er i klemme mellom både det ene og det andre. Ikke sånn at det finnes noen veldig klare årsak-virknings mekanismer, men hvordan man har lært å samspille med søsken i hierarkiet i familien får også en betydning for hvordan praktiserer normer og hvordan man forstår seksualiteten. Det forsømte barnet, det barnet som ikke blir sett, er kanskje det barnet som ha vært i størst klemme, som ikke har fått respons, som lengter etter å få reaksjoner etter den ene eller annen type, og som føler seg alene og ikke sett. En klok gammel helsesykepleier som jeg kjenner hadde en refleksjon en gang om barn som hadde et umettelig behov for oppmerksomhet, og hun sa: «Det er noen som aldri får nok saft oppi glasset sitt». Det synes jeg var en glimrende påstand. Det er noen som har et så stort underskudd av oppmerksomhet, av respons, at hvor mye de enn får så blir det aldri nok, de blir krevende som samlivspartnere, de blir krevende som seksualpartnere, de blir krevende som arbeidskamerater, de drar med seg en bagasje som preger dem.

 

Og da er vi kommet over til det neste spørsmålet i forlengelsen av dette. Hva har vi med oss i bagasjen? Jo, jeg har allerede vært inne på noe av det. Vi har med oss familiehistorien. Familiehistorien og måten vi har agert for å håndtere de utfordringene som livet i en familie skaper for oss. Vi har også med oss i bagasjen skolens verdiformidling. Og skolen er en viktig arena for formidling av verdier og holdninger. Gode skoler skaper elever som har åpne holdninger og nysgjerrighet mot verden. Autoritære og dårlige skoler de skaper elever som må sloss for sine rettigheter, eller som ikke ser sine medmennesker. Skolen har en avgjørende betydning. Venner og oppvekstmiljø betyr veldig mye oss. Samfunnet, ja, de fleste av oss vi agerer omtrent innenfor rammene av de normene samfunnet åpner opp og gir mulighet til. Og så har vi alle med oss idealet om den lykkelige barndom. Det å ha hatt en barndom som ikke var lykkelig, det er skambelagt og det er smertefullt. Derfor så vil barn stort sett aldri innrømme at de har vokst opp i en familie med dårlige foreldre. Det er verre enn verst. En lykkelig barndom er den historien som de fleste ønsker å fortelle om sin barndom. Jeg hadde det bra som barn. Mor og far var gode mennesker. Og fremdeles er det ulike krav og ulike normer for gutter og jenter. Så hva vi har internalisert og gjort til vårt eget, det avhenger blant annet av hvilken kjønnskategori vi har vært innrullert i.

 

Sex i dag. Hvordan forstås sex i dag? Det skal jeg hoppe veldig fort over, men si bare noen enkle ting om det at det er en del av hvordan samfunnet forstår seksualiteten. Den seksuelle frigjøringen er den store rammen og den brede historien som har fulgt alle som har vokst opp etter 1960-tallet. Men den seksuelle frigjøringen som den seksuelle revolusjon gav åpning for i 1963-64, den har også en annen side. Den tror jeg vi kan kalle den heteroseksuelle normativitet. Hva betyr det? Jo, jo det betyr, vi skal være heteroseksuelle, alle normer er formulert med utgangspunkt i hvite middelklassemennesker i vesten sin forståelse av seksualiteten. Og så finnes det jo veldig mange andre seksuelle variasjoner av seksualiteten enn den heteroseksuelle hvite praksisen, vi har homoseksuelle, vi har skeive, vi har transpersoner, vi har alle de her forskjellige variasjonene som likevel fremdeles ikke er helt stuerene når alt kommer til alt. Og så er det en til som preger denne forståelsen av seksualitet som vårt samfunn på den ene siden: Sex er det beste som finnes, på den andre siden, sex er det farligste som finnes. Den gamle moralismen om sex og syndighet er erstattet av den nye moralismen, sex og farlighet, frykten for seksuelle overgrep, advarslene til alle unge mennesker, pass opp for dem som begår overgrep, forsøkene på å oppdra barn til å bli sterke og modige og si nei. Som om det går an å se nei for et lite barn til en voksen person. Eller som om det gir stor mening å snakke om seksualitetens farlighet, kanskje vi heller skulle snakke om menneskelighet å det å kunne gjøre valg, og det å kunne få støtte fra et fellesskap. Det bringer oss over på et annet viktig tema. Kjenn deg selv, har jeg kalt det. Det er viktig at vi som jobber med andre menneskers seksualitet kjenner oss selv og våre egne motiver. Det er viktig derfor at vi kjenner våre begrensninger om hva vi kan gi hjelp til og hva vi ikke kan gi hjelp til. Og enda mer, at vi har jobba med vår seksuelle historie. Ja, for vi har alle en seksuell historie. Den starter tidlig i livet, det følger oss hele livet så lenge vi finnes her, men å utforske og snakke om vår seksuelle historie er veldig viktig fordi det kan hjelpe oss til å forstå hvor butter det hen, hvor er mine bugs, hvor er mine negative holdninger, hva er mine positive holdninger, hvorfor tenker jeg og føler jeg som jeg gjør. Ved å utforske vår seksuelle historie så kan vi finne utav det.

 

Skadelig seksuell adferd. Det er en utfordring for alle som jobber med terapi, og hjelp til barn og unge og voksne som sliter med sin seksualitet adferd og som har begått grenseoverskridende seksuell adferd og seksuelle handlinger. Skadelig seksuell adferd er en utfordring for oss på den måten at det støter an mot den forestillingen om seksualiteten som godt, som noe som skal utveksles mellom mennesker som har et positivt forhold til hverandre. Det å ha empati og sympati med en person som har brutt de grunnleggende normer for god seksuell adferd det kan være vanskelig. Hvordan skal vi klare å bygge empati? Ja, det er ikke sikkert det kommer av seg sjøl, vi må gå noen runder med oss selv. Vi må utforske vår egen seksuelle historie, sånn at vi kan finne ut av hvor er våre egne dårlige erfaringer hen. På hvilken måte har de dårlige erfaringene ført til at vi har problemer med å nærme oss andre med lignende erfaringer. Hvordan kan vi forstå, integrere og akseptere det vi selv har vært eksponert for og opplevd, sånn at vi på den måten kan gå inn i andres. Hadde vi en trygg og god oppvekst? Har vi vært utsatt for overgrep? Har vi et komplisert forhold til sex? Det er det vi må utforske og klargjøre i møte med andres seksualitet.

 

Og så mitt siste punkt, som handler om terapi, normer og verdier. For det å være terapeut, er på mange måter det å være en etisk veileder. Seksualiteten den handler om godt og bra, rett og galt, men den handler i stor grad om hvordan skal vi manøvrere og forvalte vår seksualitet innenfor rammen av de normer som gjør at andre aksepterer vår adferd og at vi bli sett på som gode og aktverdige mennesker. En terapeut, en som skal jobbe med andre menneskers seksualitet, må lære seg til å jobbe med forståelsen av adferd i et større perspektiv, må ha en åpenhet i forhold til ulike måter å forstå ting på og ha en bevissthet om at nei, vi skal ikke fortelle folk hva de skal gjøre, men vi skal hjelpe folk til å utforske sine erfaringer sånn at de finner fram til gode måter å agere på, finne fram til en god måte å forvalte sin seksualitet på. Så det å være en etisk veileder alle terapeuter er, enten de liker det eller ikke, er å være en medvandrer, en utforsker, en som kan være med på den lange veien for å finne ut av hvorfor er ditt liv blitt sånn som det er blitt, og hvordan kan du gjøre med det det er blitt, og hva slags valg tror du du har mulighet for å gjøre i framtida. Sykdomsforståelse og verdisyn henger sammen. Hva du betrakter som normalt og unormalt, hva du betrakter som sykt og friskt i seksuell adferd, det handler om våre grunnleggende verdier om vår moral og vår måte å forstå verden på. Vi må ha innsikt i disse spørsmålene for å kunne være gode veiledere, gode terapeuter og gode medvandrere.

 

Og så må vi også ha en bevissthet om den forbildefunksjonen vi har. 50-60-70 år gamle mennesker som skal veilede unge mennesker, er de forbilder for unge mennesker? Ja, faktisk så er de det. Til tross for den store generasjonskløften og det store aldersspennet og den store avstanden som er i alder, så er de faktisk forbilder. Men gode forbilder blir de i det øyeblikket de tar den andres perspektiv, forsøker å sette seg inn i den andres måte å forstå verden på, og være en del av en samtale omkring de utfordringer det byr på å være et ungt menneske fremover i livet i dag. Det siste jeg skal si noe om er terapeutens makt. Det å jobbe med menneskers såre og vanskelige livserfaringer det er å være i en maktposisjon. Og ingen ting er farligere enn å misbruke makt. For det første fordi vi da gjør noe som kan få fatale konsekvenser for andre, men for det andre fordi makt er noe som skal forvaltes og ikke brukes for å erfare sin egen betydning. Vi må være bevisste om den makt vi har som rådgivere, veiledere og samtalepartnere sånn at vi bruker den til å oppmuntre og styrke den makt og de krefter de har som vi snakker med.

Egne holdninger og verdier i møte med andre sin seksualitet.

Spilletid: 16:33

Spesialist i klinisk sexologi NACS. Teolog, familieterapeut.

Bente Vikran Ingebretsen

Helt i fra vi er født er vi seksuelle vesen. Ja, allerede i mors mage kan vi påvise seksuelle følelser hos fosteret. Barn med en penis kan vi se en ereksjon hos, og hos dem med en vulva kan vi oppdag lubrikasjon. Så seksualitet det er like naturlig del av oss som psykisk og fysisk helse. Men likevel er det så veldig vanskelig å snakk om. Det er forunderlig egentlig.  Det å snakk om seksualitet det fører med seg skam og ubehagelighet og man kjenner at man får lim i munnen når man skal snakke om det. Og når vi skal snakke med ungdom om det, som med våre skamfullhet påfører vi dem det. Og jeg skal snakke litt mer om det nå, om dette med språket, og hvor viktig det er at vi bruker et språk som ungdommene forstår og er fortrolig med. Vi som er voksen og skal prøve å undervise om seksualitet, vi har kanskje fra vi var ungdommer og barn ikke lært de her ordene og det språket som brukes om kjønnsorganer og seksualitet. Vi er vant til at det var mye fy og hysj og skamfullhet rundt det, det ble ikke nevnt, og da er det klart at det blir sånn vanskelig når vi nå skal undervise om det på en naturlig måte. Og det er så viktig at vi er naturlige med dette, fordi alle skal føle dette her med glede, følelser, nytelse, det skal være noe som vi ikke skammer oss over og at vi skal lære barn og ungdom om det her før de lærer ved pornografi.

 

Redd Barna sin rapport – «Et skada bilde av hvordan sex er» har vist at barn ser pornografi, kanskje 50 % av alle barn, jeg tror det var 49 % som kom fram i den rapporten at ser porno. De ser porno helt ned i 8 års alder, det er ikke så mange, men 13 i hvert fall er det veldig mange som ser porno. Det jeg tenker som er viktig når vi ser de her prosentene – ja, så vet vi her at det kanskje er litt underrapportert – det kan være flere enn det som kommer fram i rapporten som ser porno, men så skal vi og huske den andre delen, for vi skal ikke lage det til en sannhet at alle barn og unge ser porno. Det er og en stor andel av barn og unge som ikke ser på porno, og dem skal vi og ta hensyn til. Hvis vi lager til en sannhet at alle ser porno så vil også barn og unge føle et press på det, oi, jeg har ikke sett porno – jeg må kanskje begynne å se på porno jeg også. Så sånn må vi ikke ordne det så det blir. Men når jeg snakker om porno nå, så er det også viktig å si noe om det at porno er ikke alltid skadelig, men det som er så ønskelig at det vi med undervisning, at vi som er helsesykepleiere, lærere, sexologer og andre som skal undervise om seksualitet, kommer inn først med en naturlig og god seksualitet, og lærer barn og unge om det, sånn at de når de ser porno forstår hva som er virkelighet og hva som er film og laga til.

 

Når vi skal undervise om seksualitet, på et tidlig tidspunkt, før de er inne på dette om porno som vi har snakka om, så må vi huske at vi har disse nøkkelbegrepene, altså vi må ha noen sånne, vi må bruke de riktige ordene når vi snakker om seksualitet.  Vi skal være profesjonelle, vi skal ha et profesjonelt språk, og vi skal passe på at vi ikke blir for privat. Vi skal bruke ord som vulva, klitoris, vagina, kjønnslepper, penis og pung. Hvis vi begynner å snakke om kuken og fitta og det å runke, så beveger vi oss fort inn i en privat sfære der ungdommene vil føle det som kleint og ubehagelig. Så jeg har diskutert dette med veldig mye fagfolk, og de synes at det blir litt rart å si vulva, ja, men grunnen til at det er rart, er kanskje fordi at de aldri har lært å bruke disse ordene selv. Så jeg tenker det er viktig at vi bruker dette fagspråket. Vi skal åpne opp for at disse ungdommene skal tørre å komme til oss å snakke om det, og de skal tørre å gå til legen sin og snakke om sin seksualitet uten at de trenger å skjemmes og lure på hvor ordene skal komme fra.

 

Jeg har et godt eksempel fra egen praksis. Jeg hadde besøk av ei jente som – jeg sier jente nå fordi jeg er klar over at hun var jente og hun presenterte seg som hun – kommer litt mer tilbake til det. Denne jenta hadde noen plager med kjønnsorganene sine, men hun klarte ikke å beskrive det for meg, for hun hadde ikke ord for hvor plagen satt. Så jeg forsto ganske fort på de nikkene og de bevegelsene hun gjorde at dette handlet om kjønnsorganene. Så jeg gjetta meg fram, om hun hadde et sår, om hun hadde kløe, utflod og slike ting, og det hun skulle si til meg, det var at det hun hadde et sår på den indre kjønnsleppen. Men hun hadde ikke noe ord for det, ikke klarte hun å si vulva, ikke klarte hun å si kjønnsleppene sine, og da ble dette veldig vanskelig. Veldig plagsomt for henne, og da hadde hun i utgangspunktet gått lenge og tenkt på dette, og grudd seg til at hun skulle komme til meg, og når hun endelig kom ble det en plagsom opplevelse nettopp fordi hun aldri hadde lært disse ordene og uttrykkene. Og jeg forstår at jenta ikke kunne sitte der ovenfor helsesykepleier og si at hun hadde et sår på fitta si. Det blir liksom sånn helt feil. Så jeg tenker dere skal reflektere litt over det, hvilke ord som er naturlig å bruke. Og så er det dette med å trene seg på å bruke dem da. Jeg klarer godt å snakke om dette uten å rødme og uten at det blir ubehagelig for meg, og det handler om at jeg har prata veldig mye om det. Jeg vil at dere også skal trene på det før dere går inn i undervisning med ungdommene. Ikke la det bli vanskelig for ungdommene for det at de ser at dere har det vanskelig og skjemmes over det dere snakker om. Så tren og gjerne stå foran speilet og si disse ordene som dere kjenner blir litt sånn lim i munnen når dere snakker om, og gjerne snakk med kollega. Undervis kollegaen, fordi jeg er sikker på at det blant kollegaene hos dere er det noen som kanskje ikke kjenner alle disse ordene, og som ikke vet om de her følelsene og nytelsen det fører med seg å ha orgasme og kjenne på den biten der.

 

Og det her med å onanere, og hvordan man gjør det, og vi skal være ganske tydelig på det, fordi det er noe som ungdommene trenger å lære, og de skal ikke lære det de ser på porno. Det er her det er viktig at vi er fram først. Og da trener man da, på disse ordene til kollegene da; vulva, klitoris, kjønnslepper, skjede – skjeden heter jo også vagina, ikke sant. Og grunnen til at jeg gjentar dette så mye er fordi jeg har møtt kolleger, helsepersonell faktisk, som har spurt meg om, «men skal vi slutte å bruke vagina nå, skal vi si vulva?» Men det er jo ikke det samme, og det er jo viktig, og husk på nå at det er det ikke alle som vet. Vulva er et ord vi har brukt alt for lite. Det tenker jeg at vi må få fram i lyset. Vi må bruk vulva mye mer. Da er det litt enklere med penis og pung, som for øvrig heter skrotum også. Men det er viktig at vi husker dette, og bruker disse ordene og blir vant til dem. Og så trener vi, og da lærer vi kollegene noe, samtidig som vi får brukt dette i munnen vår og har det klart. Er vi god til å lære disse ungdommene om språket, om nytelsene og følelsene så vil de klare mye lettere å sortere hva er riktig og hva er galt.

 

Jeg har opplevd, jeg har hatt ungdommer hos meg, som har trodd det er riktig det de ser på porno, at det skal være litt sånn røfft, og litt sånn voldelig, litt hardt og vi hopper på og så er vi ferdig liksom. Det er ikke sånn. Men det er ikke rart om kanskje det her fører til overgrep og mye vonde opplevelser fordi de har sett at det er sånn og på porno ser det kjempebra ut, men det de ikke vet er at bak de her filmingene så er det mye retusjering og mye endringer, klipping og sånn som gjør at det er andre ting som skjer som dem ikke legger merke til. Og det er ikke slik virkeligheten er. Jeg har en veldig tro på at hvis vi får fram dette hos ungdommene så vil vi forebygge mye overgrep, fordi de trenger ikke teste. Ikke nok med at de lærer seg å snakke med fagfolk og helsepersonell, men de lærer seg å snakke med hverandre. Først skal ungdommene lære seg å kjenn sin egen kropp, bli glad i sin egen kropp og hvilke følelser de har. Og når de har lært det, så kan de ha sex med andre, bruker jeg å si. Det er en litt sånn test det, å lære seg å kjenne seg selv først. Og så når man har gjort det, for det første så får man et bedre seksualliv med andre fordi man kan snakke sammen om hvordan man vil ha det, og så er jeg helt sikker på at det forebygger overgrep, fordi man oppdager at nei, det er ikke alle sammen som vil ha det røfft og voldelig sånn som man ser på porno. Man vil ha en nytelse og en god sex. Og når jeg sier det så er det også viktig å si, at vi må fortelle ungdommene at seksualitet skal være fint, vakkert og godt. Hvis man har smerter, ja det er jo kjent dette med denne skjedekransen eller dette forferdelige ordet som het jomfruhinna før, så er det kjent at det kan smerte litt første gangen, men det er jo ikke riktig. Det er jo ikke skjedekransen som gjør at det er vondt første gangen. Det kan jo handle om at man er usikker, man lubrikerer ikke, fordi man er redd, fordi at det skal være vondt. Man kan være litt stressa, og samtidig er man jo første gang samtidig litt trang, kan bli litt sårt og sånn, og man kan blø, men det er ikke skjedekransen. Og det er faktisk bare rundt 40 % av alle jenter som debuterer som blør ved første samleie. Nå sa jeg jenter. Det prøver jeg å unngå å si. Jeg prøver å si «de med en skjede» eller «de med en vulva», og det er en viktig ting å få fram når vi snakker om det her med undervisning om seksualitet.

 

Vi må huske å inkludere alle. I en undervisning så har vi alle kulturer. Vi har dem med forskjellige funksjonsvariasjoner, og vi har et stort mangfold av sex, seksuell orientering og kjønn. Så vi må bruke ord som «de av oss som er homo», «de av oss som er hetero», «de av oss som føler at vi er et annen kjønn, en trans», og så som dere har hørt jeg har sagt tidligere: «de av oss som har en vulva» og «de av oss som har en penis». Da holder vi oss unna disse kjønnsordene mest mulig, og sitter det noen her som opplever noe annet enn det heteronormative, så føler de også seg inkludert. Og alle har rett til å få den samme undervisningen, føle like riktig. Og et lite tips til som jeg vil ha med når man skal undervise om seksualitet, bruk tegninger ikke bilder. Kanskje er det noen som sitter der som har sett mye bilder før og synes at dette her er ok, men det sitter også – ut ifra det jeg har nevnt tidligere – kan det være opp til 50 % av de som sitter der, som aldri har sett et bilde, et pornografisk bilde før. Og bilder som vi da bruker til å illustrere kjønnsorganer, kan bli sterke og ubehagelige for noen å se på. Så tegninger er veldig trygt å bruke som illustrasjon når du forteller om kjønnsorganer og funksjonene av dem. Hvis vi klarer å bli god på dette – og det må vi ha som et mål at vi blir – at vi blir før pornoen kommer inn i bildet til barna – hvis vi klarer det, så er vi med – tenker jeg – og forebygger overgrep. Vi er med og gir barn og unge en bedre seksuell helse i framtida og som voksen. 

Å snakke med ungdom om seksualitet. Bruk av ord og begreper.

Spilletid: 15:30

Spesialist i sexologisk rådgivning NACS. Sykepleier / Helsesykepleier.

Tone B. Aanderaa

Om kjønnsroller og ungdoms forventninger til seksualitet. Om betydningen av kommunikasjon og grenser.

Spilletid: 26:17

Spesialist i sexologisk rådgivning NACS. Helsesykepleier.

Tore Follestad

Om å være bevisst egne holdninger og stereotypier i møte med ungdom. Om å være en trygg fagperson.

Spilletid: 21:52

Spesialist i sexologisk rådgivning NACS.

Morten Jensås Lundgren

Når ungdom har gått langt over grensen. Hvordan er det da å være en god hjelper?

Spilletid: 16:08

Rådgiver ved RVTS Midt, spesialist i klinisk pedagogikk.

Margrete Wiede Aasland

Om å snakke med ungdom som har utøvd skadelig seksuell atferd, og kanskje ikke skjønner det selv. Bruk av ord og begreper.

Spilletid: 13:20

Spesialist i sexologisk rådgivning NACS.

Margrete Wiede Aasland

Porno til glede og besvær.

Spilletid: 14:03

Spesialist i sexologisk rådgivning NACS.

Kva er ein sexolog?

Tittelen "sexolog" er ikkje beskytta. Det vil seie at alle som arbeider med seksuelle problemstillingar, kan bruke tittelen. Sexologar som bruker bokstavane NACS etter tittelen, er derimot godkjende (autoriserte) av den nordiske foreininga for klinisk sexologi (Nordic Association for Clinical Sexology). Forkortinga NACS etter tittelen tyder at sexologen oppfyller sexologiforeininga sine krav til grunnutdanning, sexologisk utdanning og sexologisk praksis. NACS er ei privat ordning og skal ikkje forvekslast med autorisasjonsordninga styresmaktene har for helsepersonell.

Det finst to typar NACS-autorisering for sexologar som driv klinisk praksis i Noreg:

Spesialist i sexologisk rådgjeving NACS
Disse sexologene har minimum tre års helse- eller sosialfaglig bakgrunn med en godkjent videreutdanning i sexologi og erfaring fra sexologisk rådgivning.

Spesialist i klinisk sexologi NACS
Desse sexologane har ofte fem års grunnutdanning som lege eller terapeut med ei godkjend vidareutdanning i sexologi og erfaring frå sexologisk terapi/rettleiing.

NACS-godkjende sexologar som også er helsepersonell, har teieplikt på lik linje med anna helsepersonell. Tilhøyrer sexologen ei anna yrkesgruppe, vil teiepliktreglane for grunnprofesjonen gjelde. NACS-autoriserte sexologar skal følgje Norsk forening for Klinisk Sexologi sine etiske retningslinjer uavhengig av grunnutdanning.

Kilde: Helse Norge sine nettsider: https://www.helsenorge.no/sex-og-samliv/sexolog/

bottom of page