3.3 HÅNDTERINGSPLAN OG SAMARBEID MELLOM INSTANSER
Nasjonale retningslinjer og lokale rutiner
Nasjonale faglige retningslinjer for helsestasjon og skolehelsetjenesten gir tydelige føringer for hvordan en skal opptre ved bekymring. Ingen kommune og arbeidsplass har helt lik organisering, det er derfor viktig at alle arbeidsplasser har sine egne tydelige rutiner for hvor, hvem og hvordan en går fram i de forskjellige bekymringssituasjoner. Utydelighet rundt dette kan lett føre til uønskede forsinkelser.
Gjør deg kjent med rutinene
Gjør deg kjent med dine lokale rutiner for håndtering av ulike saker. Mange kommuner har knyttet seg til Bufdir sin digitale tjeneste for å melde fra til barnevernet. Via deres tjeneste kan både privatpersoner og offentlig ansatte melde bekymring. Den digitale tjenesten gir gode anbefalinger for når du skal være bekymret og gir enkel veiledning i hvordan melde.
Drøft saken (anonymt) med barnevernet
Når en blir alvorlig bekymret for en ungdom, er det ofte vanskelig å vite hva en bør gjøre først og sist, og helsesykepleier kan sitte med en vond følelse av å gjøre noe galt. Da er det svært viktig at det er en lav terskel for å ringe barnevernstjenesten å drøfte saken, kanskje i første omgang anonymt.
Om å informere ungdommen samt om taushetsplikt og opplysningsplikt
Det oppstår ofte spørsmål om når ungdommen og foreldrene skal informeres. Spørsmålet kan oppleves vanskeligere jo eldre ungdommen er. Opplever ungdommen at helsesykepleier gjør noe med de opplysninger ungdommen har delt, uten at dette er avtalt, kan ungdommen lukke seg og ikke snakke med noen om saken igjen. Ungdommens tillit er av stor forebyggende betydning, og en opplevelse av tillitsbrudd kan fort spre seg i hele ungdomsgruppen. Det er derfor viktig at barn og unge tidlig blir kjent med helsesykepleiers taushetsplikt og opplysningsplikt, og dette bør gjentas ofte opp gjennom skolealder. Når det da oppstår en situasjon der det foreligger opplysningsplikt, blir det enklere å forklare ungdommen hvorfor. For ungdommer er det viktig å vite at de er helserettslig myndige ved 16 års alder, men at det også kan være grunn for helsepersonell å ikke involvere foreldre til barn helt ned til 12 år. Det er på den andre siden viktig at helsesykepleiere også kjenner innholdet i pasient- og brukerrettighetslovens §4-3:
Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal likevel gis til foreldrene eller andre som har foreldreansvaret, når pasienten eller brukeren er under 18 år. Pasienten eller brukeren skal orienteres om at informasjonen gis.
Taushetsplikt skal ikke hindre hjelp
Det er likevel viktig å huske at taushetsplikt aldri skal være et hinder for å hjelpe. I situasjoner med opplysningsplikt skal opplysninger utleveres til barnevernet uavhengig av ungdommens, foreldrenes eller andre pårørendes vilje. Så langt det er mulig skal likevel helsepersonell informere ungdommen, og/eller den eller de med foreldreansvaret, før opplysninger videreformidles til barnevernet eller politiet.
Dersom avvergeplikten ikke kan benyttes, er det likevel mulig å bryte taushetsplikten til det beste for ungdommen eller andre involverte. Helsepersonellovens §23-4 åpner for at man kan gi opplysninger videre dersom det er tungtveiende grunner til dette.
I alvorlige situasjoner må barnevernet avgjøre
I alvorlige situasjoner, eller der helsepersonellet er usikre, skal det overlates til barnevernet å vurdere når og på hvilken måte foreldre skal bli informert. Saken skal da drøftes med barnevernet og politiet for å sikre en god planlagt og koordinert håndtering.
RESSURSER
Statens barnehus
Statens barnehus har anbefalinger om hvordan en skal gå fram ved mistanke om vold og seksuelle overgrep, og også om hvordan en skal dokumentere funn.
BTI-modellen
BTI–modellen (bedre tverrfaglig innsats) kan brukes for å sikre en helhetlig og koordinert innsats.
Straffelov og straffereaksjoner for ungdom som dømmes for seksuallovbrudd
Etter norsk straffelov (2005, § 302, § 304, § 305) er seksuell atferd, seksuell handling, seksuell omgang og voldtekt av barn under 16 år straffbart. Begrepene betegner ulike alvorlighetsgrader av seksuelle handlinger (Justis- og beredskapsdepartementet, 2008-2009, s. 211). Seksuell handling og omgang som begås mot barn under 14 år betegnes som voldtekt (straffeloven, 2005, § 299). Voldtekt er den mest alvorlige formen for seksuelle handlinger ifølge straffeloven (Justis- og beredskapsdepartementet, 2008-2009, s 215-216). Flere av handlingene som inngår i problematisk og skadelig seksuell atferd rammes dermed av straffeloven, og defineres som kriminelle. I Norge er den kriminelle lavalderen 15 år (straffeloven, 2005, § 20 a) som betyr at barn under 15 år som begår kriminelle handlinger ikke er strafferettslig ansvarlige. Politiet vil likevel kunne etterforske saker begått av barn over 12 år, og kan ofte være første instans som får kjennskap til skadelig seksuell atferd begått av barn. I tillegg til etterforskning, kan politiet innkalle barn og foreldre til «bekymringssamtale» og overføre saker til barnevernet. Avhør skjer som oftest ved Statens barnehus som kan koordinere videre hjelp til barnet.
Den seksuelle lavalderen i Norge er 16 år, noe som betyr at barn under 16 år i utgangspunktet ikke kan gi sitt samtykke til seksuell omgang. Påtale og rettsvesenet vil derfor ved anmeldelser av unge under 16 år vurdere gjensidighet og jevnbyrdighet i alder, modning og kognitiv funksjon før det eventuelt blir en straffesak.
Samarbeidsinstanser
Førstelinjetjenesten
-
Skoler og barnehager
-
Pedagogisk-psykologisk tjeneste
-
Kommunepsykolog
Andrelinjetjenesten
-
Barne– og ungdomspsykiatrisk poliklinikk
-
Habiliteringstjenesten for barn og unge
Kompetansemiljø
-
Konsultasjonsteam
Illustrasjon: Solveig Berger
Bufdir, melde fra til barnevernet: https://www.bufdir.no/Barnevern/Melde_fra_til_barnevernet/
REFLEKSJONSOPPGAVE 3.3
Her kommer refleksjonsspørsmål (hentes fra Collection). Vis skjemafelter hvis bruker er innlogget. Hvis bruker allerede har sendt inn svar, vis frem tidligere innsendt svar, og bytt ut teksten på knappen til "Oppdater svar".
Tilbakemelding til bruker.
Gjenopprettende arbeid
Seksuelle grenseoverskridelser mellom barn skjer som oftest mellom barn som kjenner hverandre fra før og en betydelig andel av hendelsene skjer mellom søsken. Barn involvert i skadelig seksuell atferd har dermed ofte en relasjon til hverandre fra tidligere, og det blir da i mange tilfeller ekstra vanskelig å møtes etter at slike hendelser har inntruffet. Dette håndteres ofte ulikt av de voksne rundt barna. Noen blir opptatte av å ha avstand mellom barna, mens andre vil de at de skal lære å omgås hverandre raskt igjen. Ettersom barna gjerne møtes tilfeldig på felles arenaer og/eller har kontakt gjennom sosiale medier utenfor de voksnes kontroll, kan det å bidra til at barna får planlagte møter som oppleves gode, og som ikke påfører ytterligere ubehag, være viktig. Å bidra til kontakt mellom partene hvor den ene skal ta ansvar for å ha forvoldt skade, kalles blant annet “gjenopprettende prosess”. Dette kan være i form av brev- eller meldingsutveksling, eller ett eller flere fysiske møter.
Et sentralt element i slikt gjenopprettende arbeid er at det bør skje på den som er utsatt sine premisser. Den utsatte føler ofte på usikkerhet rundt en rekke tema og har spørsmål som: Er han sint for at jeg har fortalt, hvorfor ble det gjort mot akkurat meg, planlegger hen å gjøre det flere ganger? Ofte er det disse spørsmålene som gir grunnlag for frykt, angst og unngåelse. Mange ønsker også at utøveren skal ta ansvar for det som skjedde, eller si unnskyld. Å få besvart slike spørsmål i trygge omgivelser, samt at ansvar plasseres på rett sted, kan bidra til at begge parter kan komme videre fra de vanskelige følelsene, og gjenoppta dagligdagse aktiviteter som er viktig for de fremtidige utviklingsveiene.
En vanlig problemstilling er at de unge involverte og deres familier opplever et behov for gjenoppretting, men ikke vet hvor de kan henvende seg for hjelp til en slik gjennomføring. Flere norske instanser har erfaring med gjenopprettende arbeid, også i saker hvor barn og unge har gått over andres seksuelle grenser. Aktuelle samarbeidspartnere i arbeid med gjenoppretting kan være BUP, Statens barnehus, Barnevernstjeneste og Konfliktråd. Ofte må det gjøres et forberedende arbeid med foresatte/omsorgsgiverne eller andre voksne rundt de unge, som kan trenge hjelp for å støtte både barna og selve prosessen.
Forfatter: Psykologspesialist Eva Mørch, Ressursenheten V27, Betanien Bup
RESSURSER
Møder mellem offer og krænker
Madsen K. S. & Andersson, H. (2016). Møder mellem offer og krænker. En antologi om mægling i en terapeutisk ramme ved seksuelle overgreb. Frydenlund forlag.
Sibling abuse: a knowledge and practice overview.
Yates, P. & Allardyce, S. (2021). Sibling abuse: a knowledge and practice overview.
Tone B. Aanderaa snakker om å plikten til å avverge fremtidige skadelige hendelser.
Spilletid: 1:08
Trygghetsplan
Trygghetsplan er ofte nødvendig for å hindre at den skadelige atferden skjer igjen, og for å skape trygghet for alle parter. Planen må omfatte alle arenaer hvor det er risiko for utøvelse av skadelig seksuell atferd. Tiltakene skal være tilpasset den enkelte, avhengig av personlige sårbarheter og styrker, alder samt grad av alvorlighet ved hendelsen(e). Det er viktig å være spesifikk og konkret når tiltak utformes, og at dette settes inn i en plan for hvordan og når tiltak skal implementeres, og hvem som er ansvarlig for at dette gjøres. Graden av tilsyn bør alltid være under vurdering da det kan være stigmatiserende for personen å ha tett oppfølging, og ungdommen kan føle seg veldig annerledes og utsatt. I tillegg kan det påvirke personens utvikling av sosial kompetanse, på grunn av at hen ikke får interagert med andre på vanlig måte. Frykten for gjentakelse av seksuelle krenkelser må ikke resultere i trygghetstiltak som er i strid med opplæringsloven, f.eks å nekte elever skoleplass. Trygghetstiltak som innebærer økning i bemanningspersonale, må løftes til overordnede ansvarlig etat for å sikre gjennomføring og støtte.
Se vedlegg Trygghetsplan (PDF-fil).